Nå er den massive inngangsdøren stengt. Oslo domkirke er stengt. For oss som jobber her er det nærmest uvirkelig. Vi savner den åpne kirken. Vi savner å åpne døren. Vi savner å ønske besøkende inn. Vi savner å tenne lys i globen. Vi savner å lytte – til menneskenes tanker og spørsmål, til ord og musikk og til rommets egne klanger.
For alle menneskene som pleier å besøke oss, er det også uvirkelig. Nettopp nå, når verden utenfor oppleves som usikker og utrygg, er kirkerommet et sted for stillhet, hvile og trygghet. Et rom som kan dempe frykt og uro. Noen pleier å komme innom daglig. Domkirken er det fast tilholdsstedet. Andre stikker innom i ny og ne. Noen tenner et lys i lunsjpausen. Andre hviler litt etter jobb. For noen er domkirken en møteplass. Her treffer de andre mennesker. Andre har faste tradisjoner. De tenner lys på bryllupsdagen, de døpte barna sine her, de tenker på en venn, de savner sine avdøde foreldre, sin sønn eller barnebarn. Noen har ikke noe annet sted å gå. Noen har ikke et annet sted å hvile. For noen er domkirken det eneste rommet de kan føle seg trygge i. Rommet som ikke krever noe av dem. Et fristed, et pusterom.
Domkirken er et hellig rom for alle som ønsker det. Det gjør rommet unikt. Under Hugo Lous Mohrs høydramatiske takmaleri – der bibelens fortellinger utspiller seg i alle sine fasetter, utspiller våre liv seg, i alle våre fasetter. Mitt liv, ditt liv. Mine tårer, din latter. Min glede, din uro. I stillheten, hver for oss, er vi et fellesskap.
Nettopp nå, når frykten for det ukjente skremmer oss, er det dette kirkerommet mange har behov for å finne roen og hvile i.
Derfor savner vi. Derfor savner vi sammen – fordi «sammen er vi mindre alene».
Savn kan være vondt. Det kan være vanskelig. Det kan være vemodig. Men det er også noe godt i det å savne. Det viser at vi er glad i noe eller noen. At vi føler kjærlighet for noe eller noen. Det viser at vi lengter etter noe eller noen.
Sammen kan vi – både vi som jobber i domkirken og alle som besøker kirkerommet – lengte og glede oss til at det kommer en dag da dørene igjen åpnes – til rommet som tilhører oss alle!
Hilsen Elisabeth Rygg
koordinator for dag- og nattåpen kirke